I dag kjennetegnes organisasjonens virksomhet av et variert programtilbud med bl.a. foredrag, konserter og teaterforestillinger, og målgruppen omfatter alle aldersgrupper og samfunnslag. For 115 år siden var derimot folkeakademiene først og fremst et opplysningsredskap overfor arbeiderklassen.

Statlige tilskudd
Fra midten av 1890-årene begynte staten å gi tilskudd til akademiene. Arbeiderakademiet i Ringsaker var de første som fikk tilskudd fra Stortinget, men mange fulgte etter. Virksomheten ble systematisert. Det ble laget fortegnelser over emner og foredragsholdere og arrangert turneer. En annen støtteform var at foredragsholderne reiste gratis med statsbanene. 

Staten fortsatte å gi årlige tilskudd, og fra 1921 ble bibliotekkonsulenten i Kirkedepartementet også konsulent for folkeakademiene. I 1922 fikk 220 folkeakademier tilsammen 85 000 kroner i statsstøtte. Men så fikk Stortinget sin "øksekomite", og i 1925 ble støtten strøket. Men uten statsstøtte var også grunnlaget for de fleste akademienens eksistens borte. Ved inngangen til 2. verdenskrig 15 år senere var bare ca. 30 akademier, hovedsakelig lokalisert i de større byene, aktive. 

Krigen
Likevel så nazistene folkeakademiene som mulige redskaper i kampen for å vinne det norske folk. Det nyetablerte Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ville gjøre akademiene til forum for forkynnelsen av den nye tid. Akademiene valgte ulike måter å takle forholdet til okkupasjonsmakten og deres norske forbundsfeller på. Noen la ned virksomheten, andre fortsatte. Men ingen ble noe forkynnelsesredskap for naziideologien.

Fredstid
Med freden kom nye tanker om organisering og støtte til kulturlivet. Statsstøtten til Folkeakademiene ble gjeninnført alt i frigjøringsåret. I løpet av 5 år steg antallet akademier til 255. 

Vekst og nøytralitet
1950-årene var en veksttid for akademiene. Distriktssammenslutningene drev aktiv turnevirksomhet. Særlig populært var reise- og naturskildringer. Nøytralitet var et viktig stikkord. Folkeakademiene skulle være for alle. Temaene skulle være almengyldige og ikke religiøse, politiske eller kontroversielle. Derfor var debatt etter foredragene ikke tillatt.

Disse holdningene vedvarte gjennom 1960 og 1970-årene og tildels også fram
mot vår tid. 

Nedgang og omlegging
Selv om mangfoldet i større grad kom til å prege programvirksomheten i årene fra 1960 og til midt på 1970-tallet, var dominerte fremdeles foredraget. I 1962/63 utgjorde foredrag 87% av virksomheten, i 1972 64%, mens dagens 35% er like mye som kategorien sang og musikk. Andre programkategorier er teater, litteratur og poesi, underholdning (f.eks. tryllekunstnere), debatter og utstillinger.

Utbredelsen av fjernsynet førte i første omgang til nedgang. En omlegging og utvidelse av tilbudene, ikke minst av konserter og utstillinger, måtte til. Virksomheten økte betraktelig og tilslutningen ble større enn før fjernsynet kom!

Da Kirke- og undervisningsdepartementet sa opp ordningen med sekretariat i departementet, opprettet FAL egen administrasjon i 1963. 

Årene 1974 - 1985
Den offentlige kulturpolitikken ble med Kulturmeldingene i 1973 og 1974 lagt om. Meldingene varslet en ny organisering og finansiering av kulturlivet som skulle få en ny giv. Den røde tråden var større desentralisering, demokratisering og sterk vektlegging av egenaktivitet. Tanker helt i tråd med Folkeakademienes virksomhet.

Fra 1978 ble FALs departementale tilknytning endret fra Voksenopplærings-
avdelingen til Kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet. FAL fikk likevel godkjenning som tilskuddsberettiget studieorganisasjon. Omplasseringen gav større frihet i forhold til departementet, en utvikling som fortsatte da Kultur- og vitenskapsdepartementet ble opprettet og Folkeakademiene fikk tilknytning der.

Markering gjennom programvirksomheten - "Video og vi"
Landsmøtet i Nordfjordeid i 1984 mente Landsforbundet skulle markere seg sterkere i programvirksomheten, blant annet ved å ta opp og planlegge tema som distriktssammenslutninger og lokale akademier kunne følge opp. Dette var en konsekvens av at folkeopplysningen skulle få en sterkere plass og av ønsket om en sterkere profilering av virksomheten for å kunne markere seg bedre overfor offentlige myndigheter, massemedia og opinion. 

Video var første tema FAL tok opp. I 1984-85 lanserte FAL kampanjen "Video og vi". Her ble søkelyset særlig rettet mot videovolden og den skadelige virkninger på barnesinnet. 

1990-årene
Landsmøtet på Kongsberg i 1992 signaliserte en ny tid for Folkeakademiene. Da ble handlingsplanen "Mot år 2000" vedtatt. Planen setter Folkeakademiene inn i samfunnet ved både å peke på en rekke sentrale arbeidsfelt og å oppfordre akademiene til å gripe fatt i samfunnsaktuelle tema og problemstillinger. Ved å bruke kultur og folkeopplysning skulle akademiene bli viktige redskap i arbeidet med å skape bedre levekår og bomiljø for alle. Å nå barn og unge ble nå også et prioritert arbeidsfelt.

Ved inngangen til et nytt tusenår
Det mangler ikke utfordringer for Folkeakademiene ved inngangen til et nytt tusenår. Det gode samfunnet og det gode liv for alle er fremdeles langt unna. Kommersialismen og markedet rår i stor grad. Miljøet er truet. Mange utsettes for kulturell ensretting.

Fattigdom, kaos, krig og undertrykkelse er hverdagen i mange land. Oppgavene er mange for en organisasjon som vil ta mennesket på alvor.

Les også om Folkeakademienes idégrunnlag, vedtatt av Landsmøtet 2000.