Av Irene Bergsnev, styreleder Folkeakademienes Landsforbund

Dette er nesten for godt til å være sant! Det er bare gått to måneder siden Folkeakademienes landsmøte i Trondheim vedtok ny handlingsplan for organisasjonen for de neste seks årene. Ett av satsingsområdene, det er til og med prioritert i første toårsperiode, er nettopp kulturtilbud til eldre og mennesker  på institusjoner, kalt, ja, akkurat ”Den kulturelle spaserstokken”: Enten det er regjeringen som har snust opp vårt handlingsmål, eller vi er flere som har tenkt likt samtidig, så er det uansett like bra. 

Nå gjelder det at vi i folkeakademiene kjenner vår besøkelsestid. Her har vi en historisk sjanse til å vise omverdenen at vi tenker nytt og er på hugget i forhold til viktige samfunnsoppgaver. I tillegg til spaserstokken vedtok landsmøtet andre arbeidsområder, som er sentrale utfordringer i vår samtid, som integrering, verdien av sang/felles sangkultur og betydningen av å påta seg oppgaven som samfunnsaktør/debattforum.

For landsforbundet blir det en stor oppgave å bruke regjeringens utspill som brekkstang for å få mer statsmidler. Arbeidet for økte midler må følges opp både på distrikts- og lokalplan. Det kan likevel hende at vi ikke ser resultater omgående, ikke minst fordi årets budsjettprosess er kommet lovlig langt.  

I forhold til ”Den kulturelle spaserstokken” blir det uansett viktig at vi er først på banen, før noen andre frivillige griper temaet foran øynene på oss og gjør det til sitt. Statsministerens kontor sier i sin pressemelding at pengene skal brukes i et samarbeid mellom den kommunale kultursektoren og helsevesenet. Vi må arbeide for at spaserstokken, i langt større grad en skolesekken, kommer til å favne det frivillige kulturlivet, en frivillighet hvor folkeakademiene har en sentral plass og inviterer andre lag og foreninger med.

Det aller viktigste nå er derfor at vi står fram og markedsfører vår handlingsplan med sjøltillit, og i særlig grad ”Den kulturelle spaserstokken”. Vi må med en gang begynne arbeidet med å vri vår aktivitet i den retning handlingsplanen peker. Ikke minst krever det kreativ tenkning å omstille våre egne hoder fra mindre formidling av ferdigsnekrede pakketilbud til mer utvikling av program hvor kultur/debatt/informasjon brukes i et perspektiv for positiv samfunnsutvikling. For turnéaktiviteten kan det trolig først komme skikkelig til syne neste år, men på lokalplanet går det an å snekre sammen enkeltprogram allerede i høst.

Det betyr ikke at vi skal drive solospill. I tilfellet spaserstokken trenger vi å finne ut hvordan vi kan gjøre hverdagen bedre for eldre/mennesker på institusjon, hva vi kan tilby og hvem vi kan samarbeide med. Jeg tror at samarbeid, her som ellers, vil være nøkkelen for å lykkes. Ikke minst må vi samarbeide med helsevesenet, som sitter inne med mye kunnskap om målgruppen, men som også trenger å bli tilført kunnskap om betydningen av kulturaktivitet. Og hva med en frivillig organisasjon som Røde Kors, som har lang erfaring å drive besøkstjeneste?  

I dette arbeidet kan vi lett inkludere handlingsmålet ”Syng for livet”, også prioritert i kommende seksårsperiode. Sangen kan være en del av innholdet i ”Den kulturelle spaserstokken”. Samtidig som ”Syng for livet” er et eget handlingsmål som favner langt videre og bredere, er det slått fast gjennom forskning at sang/musikk blant eldre har positiv innvirkning psykologisk, fysiologisk og psykososialt. Det gir dem bedre livskvalitet og bedre selvopplevd helse. (Tidsskrift for den norske lægeforening, nr. 24/2005), noe som i seg selv skulle være mer enn nok motivasjon for å gå i gang. 
 

[oppdatert 8.11.2006]