Ibsenåret 2006:
Det menneskelige spill

Av Vendil Åse, Folkeakademienes Landsforbund
NØKKELEN nr 4/2005

– Som person var ikke Henrik Ibsen spesielt hyggelig. Men som dramatiker var han genial. Han engasjerer oss, selv om han skriver fra de mest lukkete, borgerlige miljøer. Det menneskelige spillet i et dukkehjem er fantastisk. Det går aldri av moten. Jeg har levd med Ibsen hele livet, sier Sidsel Marie Nilsen.
 

MYGGESTIKK OG IBSEN
I 2006 er det 100 år siden Ibsen døde. Det er opprettet en egen Nasjonalkomité for Ibsen-satsningen.  Ibsen markeres nasjonalt og internasjonalt.
– Litt rart å feire noens død, synes jeg, men det er alltid bra å ha en unnskyldning for å snakke om Ibsen, sier Nilsen, som har tre programmer om Suzannah og Henrik Ibsen i Kulturmenyen.
– Jeg ble født inn i teaterlivet. Min far, Hans Jacob Nilsen, var skuespiller og teatersjef i Bergen. Jeg ble tiltrukket av Henrik Ibsen sommeren jeg var 3 år. Familien min hadde leid et landsted, og min far øvde på Peer Gynt. Han øvde tidlig på morgen ute på svabergene. Jeg satt på fjellet i nattkjolen, klødde på myggestikkene og lyttet. Min mor mente det var eneste gangen jeg var stille. Da sommeren var slutt, kunne jeg nesten hele Peer Gynt utenat, forteller Nilsen.

SUZANNAH OG HENRIK
Nilsen mener at Ibsen ikke hadde vært den Ibsen vi kjenner i dag uten kona Suzannah. Hun kom fra en øy på Vestlandet og var datter av en prest.
– Suzannah var ikke spesielt vakker, men øynene lyste når hun brente for noe. Og hun glødet for teater og Henrik Ibsen. Ibsen var heller ingen Don Juan. Han var liten og rund. Folk lo av ham i Bergen, der han spankulerte rundt med gule hansker. Men de fant en kontakt som holdt livet ut.

Suzannah var en meget bestemt dame. Hun likte ikke svirebrødrene til Ibsen.
– De likte ikke Suzannah heller, for ikke var hun hyggelig og ikke kunne hun lage godt øl, sier Nilsen.
En stund ville Henrik Ibsen bli maler.
– Men da tok Suzannah fra ham penslene og sa at ”Nei, det er skrive du kan”, sier Nilsen.
Men når Henrik og Suzannah var samlet med gode og nære venner, kunne de krangle om å fortelle vitser. Og i sin ungdom var Ibsen god til å fortelle spøkelseshistorier. Damene måtte sitte og klype hverandre i armene, så skummelt var det.

REISE RUNDT
– Det er spennende å reise rundt og formidle Ibsen til moderne mennesker. Da viser det seg at Ibsen aldri blir umoderne, sier Sidsel Marie Nilsen.

Se også: Ibsen-året 2006


[Des-2005]