Av Irene Bergsnev, konstituert leder Folkeakademienes Landsforbund
NØKKELEN nr 3/2005

Og utfordringene er mange for Folkeakademiene. Det tror jeg vi alle er enige om. Kanskje blir vi så ivrige og velmenende at vi sprer oss på for mange saker som vi vil løse samtidig? Bare tenk på den smørbrødlista av gode ønsker som utgjør handlingsplanen vår “Inn i et nytt årtusen”. 

Slik jeg ser det, burde vi konsentrere oss om færre mål om gangen, spisse budskapet og sette hele arbeidskapasiteten vår inn på å nå disse. Men det forutsetter at vi greier å samle oss om hva som er viktigst, og i neste omgang greier å beholde fokus på målet gjennom hele virkeperioden.  Det vil alltid være slik at ikke alle er like enige i alt, men det viktigste er å enes om hovedretningen, så kan kursen korrigeres underveis. Og vi må godta at andre praktiske løsninger enn dem vi selv syns er best, også kan føre fram til målet.

Folkeakademiet har stadig færre akademier, og stadig flere har problemer med å få valgt et styre osv.  Vi forvitrer.  Skal vi være en organisasjon det er behov for under endrede samfunnsforhold, må vi ha evne til å omstille oss og tenke nytt.

Det er viktig å ha høyde under taket og stort mangfold. Vi trenger meningsbrytning for å utvikle oss både som enkeltmennesker og som organisasjon for å oppnå endring.  Men når landsmøtet har fattet vedtakene, må vi gå inn for å etterleve disse, selv om vi kanskje personlig mente noe annet. Det blir feil hvis vi da bruker mangfoldet som en unnskyldning til bare å gjøre det vi liker best, eller fortsette med gammel praksis uavhengig av vedtak…

Interne omkamper tretter ut enhver organisasjon. Vi må bestemme oss for å dra i samme retning og få Folkeakademiene til å framstå som en sammensveiset og homogen enhet med slagkraft. En tydeligere profil utad, gjerne oppfrisket med ideer om nye arbeidsformer og arbeidsområder, er nødvendig, ikke minst for å vekke gehør hos dem som sitter på pengene. Vi må anvende vår historie og våre erfaringer som en ballast for å omstille oss til nye oppgaver, og ikke som en bør som tynger oss ned.

Men vi kommer ikke langt med mål uten verktøy. Slik jeg ser det må vi i større grad bruke informasjonsteknologien både for å oppnå bedre informasjonsflyt internt i organisasjonen og for å nå ut med hvem vi er og hva vi vil.

I dag opplever jeg at lokallag, distrikter og landsforbund dels jobber i utakt og dels jobber på en tungvint måte. Informasjonen går en lang vei, mange ganger en omvei og havner av og til sogar på en blindvei. Det må være en sammenhengende og samordnet informasjonsstreng gjennom hele organisasjonsapparatet bygd på EDB-tekniske løsninger.  Vi må gå nøye gjennom rutinene og arbeidsfordelingen mellom landsforbundet og distriktet. 

Kanskje er det på tide å be om at alle våre lokallag bruker e-post i kommunikasjon med distriktet og landsforbundet. Bør vi utvikle nettsidene våre og gi distriktene (ikke nødvendigvis daglig leder) ansvar for den underliggende siden for egen distriktssammenslutning? Kanskje kan hjemmesiden attpåtil gjøres interaktiv, mot lokallag i eget distrikt, mot landsforbundet, mot begge? Mye arbeid, vanskelig å få til? Ja, helt klart, og det kan neppe være på plass i morgen. Men vi må tørre å sette oss djerve mål, og veien blir til mens vi går.

”eNorge 2009: det digitale spranget” heter regjeringens handlingsplan for IT-politikk de neste fire årene. Der satses det på at innen 2009 skal alle innbyggere i Norge kunne hente egen person-informasjon elektronisk fra alle offentlige virksomheter gjennom ”Min side”. Da må vel vi i Folkeakademiene kunne greie å knytte sammen noen hundre lokallag via nettet. Om ikke noe digitalt sprang, så i hvert fall et digitalt steg.

Vi må bygge ”organisasjonshuset” for at vi for fullt skal kunne bruke kreftene på det som virkelig er meningsfylt: Å gi folk møteplasser og gode opplevelser og skape arenaer for meningsbrytning og meningsdanning. Dette er behov kommunikasjonsteknologien aldri gjør overflødig, snarere tvert i mot.

[Nov-2005]