Fra NØKKELEN nr 4/2003, leder.

Samarbeidsregjeringen vil også at en større del av offentlige midler til frivillige organisasjoner skal være driftsmidler  og ikke midler til prosjektstøtte, slik at forutsigbarheten og kontinuiteten sikres.

I november hadde FALs arbeidsutvalg et møte i Kulturdepartementet. Signalene derfra var at departementets rammer er små og midlene for det meste låst i faste tiltak. Selv om Landsforbundet har velvilje i departementet, kan vi derfor ikke regne med noen reell økning i driftsbevilgningen. Departementets ”råd” var,  i motsetning til Sem-erklæringen, å vurdere en omgjøring av deler av virksomheten til prosjekter og søke midler til disse der det måtte være mulig.

Samfunnsøkonomi
For de frivillige organisasjonenes del er Sem-erklæringen heller ikke fulgt opp i ”Kulturpolitikk fram mot 2014”, en kulturmelding som ble en gedigen skuffelse for kulturorganisasjonene. På de 236 sidene blir det frivillige organisasjonslivets kulturinnsats behandlet på mindre enn to sider. 

Organisasjonene blir redusert til demokratiske samfunnsaktører, mens kulturbegrepet blir forbeholdt det profesjonelle, institusjonelle og offentlige. Organisasjonene som kulturpolitiske redskap, som formidlingskanaler, som redskap for kulturell egenaktivitet og utvikling, og som nasjonale verdiskapere, er fraværende i meldingen.

Staten ser med andre ord ikke på de frivillige organisasjonene verken som seriøse kulturaktører eller kulturpolitiske samarbeidspartnere. Aktører man ikke tar alvorlig blir det heller ikke satset på. Dette er en total undervurdering som også kan bli fatal for samfunnet.

Nyere forskning dokumenterer at frivillig sektor har en uerstattelig betydning for demokrati, sosial integrasjon og  samfunnsøkonomi. Tall fra 1997 viser for eksempel at frivillig sektor hadde 40 milliarder kroner i driftskostnader og 66 000 årsverk i betalt sysselsetting (forsker Karl Henrik Sivesind). Samtidig utgjør den frivillige innsatsen for organisasjonene om lag 126 000 årsverk, verdiestimert til 31 milliarder kroner (Frivillig innsats, Wollebæk, Selle, Lorentzen, Bergen/Oslo 2000). 

Tallene viser at mye i samfunnet måtte kompenseres på andre måter hvis frivilligheten ble borte. Og, sies det: Det er innen kultur, idrett og rekreasjon vi finner mest frivillig arbeid i Norge.

Frivillighet i ulage
Vi som arbeider med frivillighet til daglig vet at mange lag har økonomiske problemer som igjen fører med seg slitasje på de tillitsvalgte. Det menneskelige overskuddet, som skulle brukes til å legge til rette for gode kultur- og aktivitetstilbud, blir  borte i kampen for å skaffe til veie de nødvendige kronene. Samtidig forsvinner gleden over å drive dugnads- og frivillighetsarbeid.

Allerede knapp økonomisk støtte fra kommuner og fylkeskommuner tørker også mer og mer inn. For dem som driver frivillig arbeid er dette vanskelig å forstå, og opplevelsen av at verken virksomheten eller innsatsen blir satt pris på, melder seg. Dette er ingen ny situasjon, men mange steder står det nå verre til enn noen gang før.

Mer enn fine ord
Sett fra den positive siden utfører folkeakademiene i Norge og deres medlemmer en stor kulturprestasjon.

Til tross for  strammere økonomi med synkende antall arrangementer de siste 3-4 årene som konsekvens, har vi særs gode resultater. Sett i lys av de begrensede statlige støttemidlene fra Kulturdepartementet skulle ingen i utgangspunktet tro at nesten 240 000 mennesker i 2002 var tilstede på arrangementer i regi av eller i samarbeid med folkeakademier. Bak denne kulturaktiviteten ligger en formidabel frivillig dugnadsinnsats av stor betydning.

Politikerne må nå sette pris på innsatsen frivillige organisasjoner gjør  - også økonomisk. Hvilket parti blir det første til å programfeste at: ”De frivillige organisasjonene gjør en formidabel kultur- og samfunnsinnsats som vi ikke har råd til å miste. Vi går inn for et nasjonalt løft som skal styrke frivillig sektor slik at frivillige skal merke at samfunnet setter pris på dem og arbeidet som gjøres. For å sikre at satsingen følges opp opprettes et kultur- og frivillighetsdepartement”.

Mens vi venter på politiske utspill i denne retningen kan jo Regjeringen som et første skritt børste støvet av Sem-dokumentet, slik at vi slipper å slite med forsvinnende kommune- og fylkesmidler og motstridende oppfordringer fra regjering og departement. 

Politikerne må styrke frivilligheten ikke bare gjennom vakre ord, men også gjennom aktiv handling. Frivillighet må nå tas på alvor. Det kan bli en kostbar lærepenge å la være.
 

[November 2003]