| Ane liane, ane Marseille my darling... |
Fra
NØKKELEN
nr 3/2003.
En
levende folkekultur kjennetegnes av at form og innhold vandrer fra person
til person. Den er både tradisjonstro og nyskapende på en gang.
Slik er det i barnekulturen: Leker, sanger, vitser og rim overleveres muntlig
fra barn til barn. Samtidig er kulturen i forandring. Gamle mønstre
og regler får nytt innhold.
- Ta ”sisten” for eksempel. Jeg observerte noen barn i en barnehage for noen år siden. I stedet for å si ”Sisten, du har’n”, sa de ”Aids, du har’n”. Barn befinner seg midt oppi den forandring i samfunnet som vi opplever. Det gjør noe med leken, sier Selmer-Olsen.
Færre leker sammen
Men det er ikke bare innholdet i leken som forandres. Flere faktorer påvirker barns folkekultur. Barnas fritid er mer organisert. Dette gjør at færre barn leker sammen. Med bilene og trafikken har plassen å boltre seg på blitt mindre. Nå leker de kanskje på bussen, på vei til skolen og i skolegården. Da er plassen begrenset, og færre barn deltar.
- Dette har betydning for de store lekene. Vi finner mange av de samme ellingene i dag som tidligere, men mer i form av frie vers. Ellinger ble brukt for å dele inn lag. Når mange av de klassiske regelleikene blir borte, endres ellingenes funksjon. Det er ikke så ofte vi ser at barn stenger av en hel gate eller et jorde for å leke boksen går, dødball, vippe pinne eller delta i store sangleker. Men det er ikke slik at vi ikke finner eksempler på disse lekene lenger. Tendensen er at den muntlige barnekulturen tilpasses færre deltagere, sier Selmer-Olsen.
Barna leker inne hos hverandre
Noe som også påvirker barnas egen kultur, er antall leker. En undersøkelse viser at en 6-åring gjennomsnittlig har 600 leker på barnerommet.
- Før ringte barna på døren til kameraten og lurte på om han ville være med ut og leke. Nå går barna mer på besøk hos hverandre og leker med alle lekene inne, sier Selmer-Olsen.
Selmer-Olsen trekker også fram samfunnets fokusering på ungdom som en viktig premiss for barnekulturen.
- Da min far ble konfirmert, kjøpte han hatt og tok bussen til Grimstad for å gå på konditori. Han var voksen. Nå er man i en forstand ikke voksen før man fyller 30 år. Men man slutter å leke mye før. Det er veldig fokus på ungdomsgenerasjonen. Noen barn på 10 år sier at de ikke leker. Andre leker fremdeles. De ”profesjonelle” barnekulturbærerne var tradisjonelt i 10-12 årsalderen. Når disse til en viss grad slutter å leke, gjør det noe med kulturen, sier Selmer-Olsen.
Barn som formidlere
Men Selmer-Olsen tror ikke at den muntlige barnekulturen forsvinner.
- Jeg har stor tro på barns kraft som formidlere. De er ennå ikke helt sosialisert inn i den skriftlige voksne kulturen, og derfor lever de muntlige fortellertradisjonene hos barna. Det tror jeg de vil fortsette å gjøre, sier Selmer-Olsen.
De barnelekene som fins, forandres. Men det oppstår også nye former.
- Klappelekene, som for eksempel ”Anne Liane”-lekene, oppsto på 80-90-tallet og er veldig populære nå også. Spesielt jenter liker disse lekene. Det er en form for ”nonsense”-diktning. De krever ikke mye plass og går godt an å leke for bare to barn, sier Selmer-Olsen.