Fra NØKKELEN nr 2/2003

"Forteller?", tenker du. "Hvordan kan man være en forteller? Hva forteller man? Til hvem?"
Tone Bolstad Fløde kan forklare, hun kan fortelle. Hun minner oss om at fortelleren har en historie som går langt, langt tilbake i tid. Kanskje ikke sånn som vi kjenner den moderne fortellertradisjonen i dag, men gjennom fortellingens egen historie. Hun minner oss på at vi kunne fortelle før vi kunne skrive. Dessuten har fortellerne alltid vært blant oss - vi kjenner alle en historieforteller.

Fortellingen om hva som grep henne
Tone Bolstad Fløde har alltid vært fascinert av fortellingen og fortellingens kraft. Men det var ikke før hun studerte drama at hun skjønte hvor moro det var å være en forteller. Faktisk var dette med fortellerkunst og eventyr morsommere for henne enn alt det andre hun lærte det året.
Kanskje fødtes fortelleren i henne den gangen, for fra da av begynte hun å eksperimentere på egen hånd. I dag kan hun skilte med å ha vært forteller av yrke siden 1990. En liten pioner på sitt område her i Norge.

Fortellerens virke
Å være en forteller handler ikke om å kunne en historie utenat. Det handler om å gjøre en historie levende for publikum. Om å skape bilder med ord og kropp som igjen forløses i andre. På den måten skapes egne bilder i hodene på folk, og bildene gir energi. Den lyttende føler seg medvirkende i skapelsesprosessen.
Til forskjell fra den skriftlige fortellingen, forandres den muntlige fortellingen hver gang den fortelles. Man dveler ved et emne, man lytter etter folks interesse og forsøker å trigge den.

Samtidig danser ikke fortelleren etter lytternes pipe - det er hun som skaper beretningen. Det er hennes oppgave å gjøre fortellingen verdt å lytte til.

Å gi av seg selv
- Det er dette med å gi av seg selv som i bunn og grunn er så givende, sier Tone. I den muntlige fortellertradisjonen er det dette som gjelder. Å være til stede i rommet. Å gi noen noe de nesten ikke visste at de trengte.
- Det er nærværet som gir fortellerkunsten det lille ekstra. Det blir ikke som på tv, hvor energien tappes etter hvert som kvelden går sin gang. Jeg tror at nærværet i rommet, felleskapsfølelsen ved å dele noe, konsentrere seg om å lytte og leve seg inn i noe, det gir energi i stedet for å tappe deg for den.
- Når vi ser på tv føler vi at all moroa skjer der inne bak skjermen. Når vi møtes i en fortelling er vi til stede. Vi skaper på egen hånd. Det handler om å være fysisk tilstede i samme rom. Muntlig fortellerkunst fungerer ikke like godt på radio. Stemningen kan fort bli borte.

Kan fortellingen gjøre verden til et bedre sted?
Tone ler når vi spør henne om dette, og synes spørsmålet er stort. Samtidig står hun inne for at fortellingen har en helende kraft.
- Fortellingen kan ikke redde verden, men likevel, det er når det spisser seg skikkelig til i verden at jeg blir mer og mer sikker på at det jeg gjør er meningsfullt. Som forteller er man med på å styrke de gode sidene, håpet, samholdet, og troen på at det finnes noe vakkert som det ennå er verdt å satse på. Sammen går man igjennom følelsesmessige prosesser i fantasien. Ikke sjeldent har det en helbredende virkning på sinnet, til og med uten at man merker det. Like etter at USA hadde angrepet Irak skulle jeg stå for et program som handlet om våren. Det føltes helt absurd. Jeg spurte meg om jeg kunne gjøre dette. Svaret var ja. Dette kunne jeg gjøre fordi jeg fikk jobbe med menneskene innvendig. Jeg fikk være med på å styrke viljen og håpet.

Myter, eventyr og fortellinger
Tone skaper sin egen lille historie hver gang hun forteller. Men som oftest har fortellingen rot i en myte, et eventyr eller et sagn. For tiden forteller hun eventyret ”Himmelkua” for barn, mens voksne får smake på kongesagaene i fortellingen ”Drømmetreet”. Tone Bolstad Fløde elsker jobben sin, selv om oppgavene til tider kan være pussige: 
- Akkurat nå samler jeg fortellinger om bading og erotikk, og det jeg finner er stort sett historier om menn som ser på kvinner når de bader og de grusomme konsekvensene dette kan få. Tone Bolstad Fløde ler, og det er ikke det granne vanskelig å forestille seg at hun er en god forteller. Hun innrømmer det selv: - Jeg er ganske morsom, sier hun og ler ennå en gang. Og vi tror henne så gjerne...