-
Hadde man satset mer penger på kulturen og de frivillige omsorgsarbeiderne,
tror jeg at mange personlige tragedier kunne vært unngått.
Dette sier Magne Hoem, mannen som selv har opplevd å jobbe som vikarprest
i et lokalsamfunn lammet etter en stor familietragedie. Kan et rikt kulturliv
virkelig forhindre tragedier?
I
disse dager går det dessverre ikke lang tid mellom hver gang vi kan
lese om de mest grusomme tragedier i dagspressen. En mann går berserk
i en buss, en annen vil sprenge eks-kona si i lufta, en tredje setter fyr
på både seg selv og familien.
Og
midt oppe i disse forferdelighetene står presten. Han skal forklare
det uforklarlige. Han skal være støttende, lyttende og fortellende.
Det sier seg selv at det umulig kan være noen enkel oppgave.
Presten, trøsten
og medmennesket
-
Kirken har heldigvis en lang tradisjon som sjelesørgere. Døden
har alltid angått oss. Når man som prest skal overbringe det
tunge og uforklarlige dødsbudskapet, gjør man det i første
hånd i kraft av sin profesjonalitet. Det finnes ingen oppskrift på
trøst. Det er vanskelig å ta med seg erfaringen fra en stor
sorg inn i en annen. Hvert menneske har sine egne reaksjoner og sin egen
måte å håndtere sorgen på. Som prest, den dagen
man banker på noens dør, handler det ikke om å finne
åndelige forklaringer, men om å være et medmenneske,
sier Hoem.
Å
være medmenneske er noe Magne Hoem er glødende opptatt av.
Ikke bare ved av å være prest i Grønland kirke, i et
område der levestandaren er målt til den laveste i landet,
men like mye i form av å ha vært folkevalgt blant annet i Helse-
og sosialstyret i Gamle Oslo og mangeårig politisk rådgiver.
-
Når ulykken først inntreffer, er vi snare til å trekke
inn diverse eksperter og forskningsrapporter. Vi vil ha svar på det
uforklarlige og mening med det meningsløse. Ordføreren i
lokalsamfunnet omtaler ulykken som ufattelig, og vi blir ekstremt opptatt
av å få svar på spørsmålet: Hvordan kunne
dette skje? Deretter følger gjerne rapporter og samfunnsanalyser
om våpenbestand og videovold. Det er kanskje enklere å se på
samfunnet som helhet som sykt, enn å vende spørsmålet
mot seg selv. Hvordan kan jeg som medmenneske forhindre at dette skjer
igjen? Politiet, vår nære samarbeidspartner i slike situasjoner,
sitter med den samme oppfatningen som jeg: Vi må begynne å
bry oss.
Vær mer
nysgjerrig!
-
Når man opplever at mennesker ligger døde i flere uker før
noen savner dem, er det et skrikende tegn på at noe er galt. Vi burde
være mer opptatt av å vite hvem som bor på den andre
siden av oppgangen eller gata, hvem som sitter ved siden av oss på
bussen, sier Hoem.
-
Det er sunt å være nysgjerrig. Og den beste måten å
være nysgjerrig på er kanskje å våge å la
andre være nysgjerrige tilbake. Vi må tørre å
åpne oss for hverandre. Bare slik kan vi få anledning til å
trøste.
Og
nordmenn er flinke til å stille opp, i byen så vel som på
bygda - det er bare det at man dessverre ikke får anledningen til
å stille opp før etterpå. Hvor mange penger ville vi
ikke spart på å være føre var? På å
ha sluppet noen til med trøsten før alt ble trøstesløst?
-
Hadde vi bare vært litt mindre strenge mot oss selv, sukker Hoem,
og henspeiler til hvordan vi mennesker til tider kan bli så opptatt
av den rette fasaden at vi ikke tør å la folk slippe inn på
oss.
Han
tror ikke at våpenmengden i første hånd kan fortelle
oss så mye om hvorfor vi går til det skrittet at vi tar våpen
i bruk. De aller største tragediene skjer innenfor privatlivets
fire vegger. Derfor tror han på samværet i det offentlige rom.
På kulturen.
Belønning
til frivillige
-
I Norge har vi en stor og glødende frivillig sektor, og arbeidet
som gjøres blir overhodet ikke verdsatt som det burde, sier grasrotpresten
med stor erfaring fra området.
Han
mener at man i stedet for å sultefore den frivillige kultursektoren
for midler, burde belønne den. Gjerne i form av skattelette for
den enkeltes frivillige innsats. Hvor mye mer koster det ikke et samfunn
å reparere skadene i etterkant av ulykken, i forhold til å
forebygge katastrofen ved å legge penger i et levende og våkent
kulturliv?
Vi må komme
oss mer ut
Presten
i Grønland kirke er glad for at vi går mer på kafé
og har stor tro på den sosiale kontrollen.
-
Folk bør komme seg mer ut. Oppleve teater, kunst og konserter. Man
går ikke berserk utendørs uten at noen legger merke til det
- man slår ikke kona si så lett over et kafébord. Sammen
med andre er vi flinkere til å kontrollere oss.
Magne
Hoem smiler når han forteller om ”Gamle Oslo kro og kirkekor” - et
kor som fungerer som en bro mellom kirke og kultur.
-
Mange vil ha både kirke, kor og kaféliv. Koret er et
ytterst levende bevis på at det å møtes, le, synge og
kose seg kan gi de mest gledelige resultater, sier Hoem.
Å være
medmenneske
-
Nordmenn er fantastiske medmennesker, sier Hoem. Og spørsmålet
vi alle stiller når ulykken inntreffer, er av kristelig natur: Er
det noe jeg kan hjelpe deg med? Svaret er nesten alltid det samme: Ja!
Hjelp meg opp igjen.
Det
sier seg selv at man som medmenneske, i dans med andre, på forhånd
vil kunne forhindre fallet. Lenge før noen snubler.
 |