Kultur som katastrofemedisin?
[28.05.2003] TEKST & FOTO: Gry Elise Jacobsen

Fra NØKKELEN nr 1/2003.

 
- Hadde man satset mer penger på kulturen og de frivillige omsorgsarbeiderne, tror jeg at mange personlige tragedier kunne vært unngått. Dette sier Magne Hoem, mannen som selv har opplevd å jobbe som vikarprest i et lokalsamfunn lammet etter en stor familietragedie. Kan et rikt kulturliv virkelig forhindre tragedier?
 

I disse dager går det dessverre ikke lang tid mellom hver gang vi kan lese om de mest grusomme tragedier i dagspressen. En mann går berserk i en buss, en annen vil sprenge eks-kona si i lufta, en tredje setter fyr på både seg selv og familien.
Og midt oppe i disse forferdelighetene står presten. Han skal forklare det uforklarlige. Han skal være støttende, lyttende og fortellende. Det sier seg selv at det umulig kan være noen enkel oppgave.

Presten, trøsten og medmennesket
- Kirken har heldigvis en lang tradisjon som sjelesørgere. Døden har alltid angått oss. Når man som prest skal overbringe det tunge og uforklarlige dødsbudskapet, gjør man det i første hånd i kraft av sin profesjonalitet. Det finnes ingen oppskrift på trøst. Det er vanskelig å ta med seg erfaringen fra en stor sorg inn i en annen. Hvert menneske har sine egne reaksjoner og sin egen måte å håndtere sorgen på. Som prest, den dagen man banker på noens dør, handler det ikke om å finne åndelige forklaringer, men om å være et medmenneske, sier Hoem.

Å være medmenneske er noe Magne Hoem er glødende opptatt av. Ikke bare ved av å være prest i Grønland kirke, i et område der levestandaren er målt til den laveste i landet, men like mye i form av å ha vært folkevalgt blant annet i Helse- og sosialstyret i Gamle Oslo og mangeårig politisk rådgiver.
- Når ulykken først inntreffer, er vi snare til å trekke inn diverse eksperter og forskningsrapporter. Vi vil ha svar på det uforklarlige og mening med det meningsløse. Ordføreren i lokalsamfunnet omtaler ulykken som ufattelig, og vi blir ekstremt opptatt av å få svar på spørsmålet: Hvordan kunne dette skje? Deretter følger gjerne rapporter og samfunnsanalyser om våpenbestand og videovold. Det er kanskje enklere å se på samfunnet som helhet som sykt, enn å vende spørsmålet mot seg selv. Hvordan kan jeg som medmenneske forhindre at dette skjer igjen? Politiet, vår nære samarbeidspartner i slike situasjoner, sitter med den samme oppfatningen som jeg: Vi må begynne å bry oss. 

Vær mer nysgjerrig!
- Når man opplever at mennesker ligger døde i flere uker før noen savner dem, er det et skrikende tegn på at noe er galt. Vi burde være mer opptatt av å vite hvem som bor på den andre siden av oppgangen eller gata, hvem som sitter ved siden av oss på bussen, sier Hoem. 
- Det er sunt å være nysgjerrig. Og den beste måten å være nysgjerrig på er kanskje å våge å la andre være nysgjerrige tilbake. Vi må tørre å åpne oss for hverandre. Bare slik kan vi få anledning til å trøste. 

Og nordmenn er flinke til å stille opp, i byen så vel som på bygda - det er bare det at man dessverre ikke får anledningen til å stille opp før etterpå. Hvor mange penger ville vi ikke spart på å være føre var? På å ha sluppet noen til med trøsten før alt ble trøstesløst? 
- Hadde vi bare vært litt mindre strenge mot oss selv, sukker Hoem, og henspeiler til hvordan vi mennesker til tider kan bli så opptatt av den rette fasaden at vi ikke tør å la folk slippe inn på oss.

Han tror ikke at våpenmengden i første hånd kan fortelle oss så mye om hvorfor vi går til det skrittet at vi tar våpen i bruk. De aller største tragediene skjer innenfor privatlivets fire vegger. Derfor tror han på samværet i det offentlige rom. På kulturen. 

Belønning til frivillige
- I Norge har vi en stor og glødende frivillig sektor, og arbeidet som gjøres blir overhodet ikke verdsatt som det burde, sier grasrotpresten med stor erfaring fra området. 

Han mener at man i stedet for å sultefore den frivillige kultursektoren for midler, burde belønne den. Gjerne i form av skattelette for den enkeltes frivillige innsats. Hvor mye mer koster det ikke et samfunn å reparere skadene i etterkant av ulykken, i forhold til å forebygge katastrofen ved å legge penger i et levende og våkent kulturliv? 

Vi må komme oss mer ut
Presten i Grønland kirke er glad for at vi går mer på kafé og har stor tro på den sosiale kontrollen. 
- Folk bør komme seg mer ut. Oppleve teater, kunst og konserter. Man går ikke berserk utendørs uten at noen legger merke til det - man slår ikke kona si så lett over et kafébord. Sammen med andre er vi flinkere til å kontrollere oss. 

Magne Hoem smiler når han forteller om ”Gamle Oslo kro og kirkekor” - et kor som fungerer som en bro mellom kirke og kultur.
- Mange vil ha både kirke, kor og kaféliv.  Koret er et ytterst levende bevis på at det å møtes, le, synge og kose seg kan gi de mest gledelige resultater, sier Hoem. 

Å være medmenneske
- Nordmenn er fantastiske medmennesker, sier Hoem. Og spørsmålet vi alle stiller når ulykken inntreffer, er av kristelig natur: Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Svaret er nesten alltid det samme: Ja! Hjelp meg opp igjen. 

Det sier seg selv at man som medmenneske, i dans med andre, på forhånd vil kunne forhindre fallet. Lenge før noen snubler. 

© FAL 2003