Fra NØKKELEN nr 1/2003.

Og slik ble tanken på barnebarna kimen til et fremtidig samarbeid mellom landene i nord. Kongstanken bak det som skulle vise seg å bli et vellykket regionsamarbeid ble til: Å snu spenning og usikkerhet til samarbeid og stabilitet. 
- Det som er spesielt i Barentsregionen, er at samarbeidet tar sitt utgangspunkt i menneskene som bor i området. Den er tuftet så langt det er mulig, på å la lokalbefolkningen være motoren, så hjelper sentrale myndigheter til med økonomisk støtte. Det er ikke mange steder i verden hvor lokalpolitikk også er utenrikspolitikk, sier Stoltenberg som er blitt 71 år gammel. 
Han kaller seg for pensjonist, men han er fortsatt svært virksom: Som aktiv foredragsholder og ikke minst som president i Norges Røde Kors.

Mennesket i sentrum
Det høres nesten ut som en klisjé å si at man skal sette mennesket i sentrum, men i Barentssamarbeidet har det virket. Her har mennesker nærmet seg hverandre på tross av gamle skiller og geografiske grenser.
- Utveksling av kulturuttrykk og den daglige, sosiale kontakten mennesker imellom på tvers av grenser har fungert veldig bra i Barentssamarbeidet, sier Stoltenberg. 
- Det er oppmuntrende å gå i gatene i Tromsø. Jeg har opplevd at en russer, som kjente meg igjen, kom bort til meg og snakket flytende norsk. Og en nordmann kom også bort til meg, og han snakket flytende russisk.

Helse, miljø og investeringer 
Det satsningsområdet Stoltenberg er mest positivt overrasket over, er det gjensidige samarbeidet som har oppstått i helsesektoren. 
- Gjennom telemedisin kan for eksempel eksperter ved Universitetssykehuset i Tromsø veilede leger i Arkhangelsk under operasjoner, forklarer han. 

Men ikke alle satsningsområdene i Barentssamarbeidet har gått like raskt fremover. Miljøarbeidet har gått sent, og investeringer på tvers av landegrensene har også fått en treg start. Gleden i et videre økonomisk samarbeid er nå at Russlands president Vladimir Putin gjennomfører mange reformer for å gjøre det enklere for utenlandske bedrifter å investere i landet.

Samarbeid og stabilitet
Stoltenberg forteller at han nå, ti år etter, fortsatt opplever et glødende engasjement rundt Barentssamarbeidet. Men er det et skjørt samarbeid?
- At samarbeidet skal fortsette avhenger selvfølgelig mye av de personene som bestemmer i samarbeidslandene, men vi ser et sterkt engasjement blant dem som arbeider med samarbeidstanken i dag. Heldigvis er nok dette engasjementet vanskelig å snu nå, sier han.

Stoltenbergs visjon videre er å få til tilsvarende samarbeid andre steder verden som i Baltikum og på Balkan. 
- Dette er områder som alltid har vært preget av vold, spenning og krig. Det har betydning for Europa at det også her lykkes å snu spenning til samarbeid. Jeg er redd for at det oppstår et nytt skille i Europa, ikke et nytt jernteppe, men et skille basert på forskjellen mellom rike og fattige. Dette skillet går som en strek gjennom Europa, delt av nettopp Barentsregionen, Balkan og Baltikum, sier Stoltenberg.

Håpefull
Men er det ikke lett å miste håpet, spesielt med tanke på situasjonen rundt Irak? 
- Den viktigste lærdom vi kan ta fra Barentssamarbeidet er at vi må tenke langsiktig. For å få til noe på sikt, må vi få med oss folk. Dette skjer gjennom at mennesker snakker med hverandre. 
- Vi må oppnå langsiktige avtaler og et samarbeid hvor ingen parter i konflikten noen gang vinner ved å gå til krig, men gjennom å forhandle. Derfor mener jeg at vi må prøve å løse konflikten i Irak ved hjelp av tid og samarbeid, ikke krig og vold.
- Men vi lever i en farlig verden. Det er lett å skaffe og håndtere masseødeleggelsesvåpen. Derfor må vi tenke langsiktig, noe som ikke alltid er tilfellet, sier Stoltenberg.

Og vi må aldri slutte å håpe. Eller som Stoltenberg sier i avslutningen av sin politikerbiografi ved å sitere Václav Havel: «Jeg er ikke optimist, for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er ikke pessimist, for jeg tror ikke alt vil gå galt. Nei, jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet. Uten håpet når vi aldri våre mål.»